Back

Gresk religion i antikken - religion. Gresk religion i antikken besto av en samling av trosforestillinger og ritualer som ble praktisert i form av både popul ..



                                               

Gresk arkitektur

Klassisk gresk arkitektur er den arkitekturen som stod på det greske fastlandet i arkaisk tid ca. 900–500 f.Kr. og i antikken fra ca. 500 f.Kr. til 500 e.Kr. En forbinder betegnelsen mest med templer. De har tre vanlige søyleordener: dorisk, jonisk og korintisk. Et prinsipp er kontrasten mellom det bærende, søyle og det bårne, bjelke. Viktig er at byggverkene står som selvstendige plastiske legemer i rommet. Elementer som understreker dette er for eksempel søylerader. Elementer fra gresk arkitektur brukes i senere perioder gjennom middelalderen og frem til idag for eksempel postmodernisme.

                                               

Pitsa-tavlene

Pitsa-tavlene er en gruppe malte tretavler som er funnet i nærheten av Pitsa i Korinthia i Hellas. De er de tidligste bevarte eksemplene på gresk tavlemaleri. De fire tavlene, to av dem svært fragmentarisk, ble oppdaget i løpet 1930-tallet i en hule i nærheten av landsbyen Pitsa ved Sikyon. De kan stilistisk bli datert til rundt 540-530 f.Kr., eller til den arkaiske tidsepoken i gresk kunst.

                                               

Gresk-baktriske kongedømme

Gresk-baktriske kongedømme var et oldtidsrike i den mest østlige delen av den hellenistiske verden, og dekket Baktria og Sogdiana i Sentral-Asia fra 250 f.Kr. til 125 f.Kr. Fra 180 f.Kr. utvidet det hellenistiske riket seg inn i nordlige India og etablerte det indo-greske kongedømmet som varte fram til 10 e.Kr.

                                               

Indo-greske kongedømme

Det indo-greske kongedømmet dekket ulike deler av nordvestlige og nordlige indiske subkontinent i løpet av to århundre f.Kr., og ble styrt av mer enn tredve hellenistiske konger, ofte i konflikt med hverandre. Kongedømmet ble grunnlagt etter at den gresk-baktiske kong Demetrius invaderte India tidlig på det andre århundret f.Kr. I denne sammenhengen er grensene for "India" en fjellkjede i dagens Afghanistan og nord i dagens Pakistan som kalles for Hindu Kush. Grekerne i India ble etterhvert delt fra det Gresk-baktriske kongedømme sentrert i Baktria. Uttrykket "indo-greske kongedømme" beskr ...

                                               

Knut Ødegård (1959)

Knut Ødegård er en norsk arkeolog. Han forsker på landskapsarkeologi og bosetningshistorie i middelhavsområdet, politikk, religion og sosiale forhold i greske bystater i antikken, gresk urbanisme og politiske og sosiale forhold i den romerske republikken og keisertiden. Ødegård ble mag. art. i klassisk arkeologi ved Universitetet i Oslo i 1988. I perioden 1990–1994 var han stipendiat ved Universitetet i Oslo, tilknyttet Det norske institutt i Roma. Han var amanuensis i antikkens historie ved UiO 1994–1998, og ble førsteamanuensis i antikkens historie ved Historisk institutt i 1998. Knut Ød ...

                                               

Arkaisk tidsperiode

Arkaiske periode i Hellas er perioden oldtidens greske historie som etterfulgte de såkalte mørke århundrene. Denne perioden var preget av en framvekst av de greske bystatene, polis, foruten også de første antydningene til antikkens filosofi, teater i form av tragedier framført under festivalen Dionysia, og skriftlig poesi som kom med gjeninnføring av et skriftsystem som tidligere hadde gått tapt i de mørke århundrene. Begrepet "arkaisk" dekker også disse kulturelle aspektene. Innenfor begrepet den arkaiske tid er også sett som en "strukturell revolusjon", i betydningen et brå vekst i befol ...

                                               

Romerriket

Romerriket var en italisk sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma i oldtiden, grunnlagt på Den italienske halvøy på 700-tallet f.Kr. I løpet av sin tolv århundre lange livstid endret den romerske sivilisasjonen seg fra å være monarki via republikk til å bli et keiserrike. Romerriket kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring og assimilering. Fra å begynne som en enkel bosetning, ekspanderte Roma til et av de største riker i den antikke verden med et beregnet folketall på mellom 50 og 90 millioner innbyggere og dekket et område på rundt 5 millione ...

                                               

Lokrierne

Lokrierne var en oldtidsfolk eller stamme i Hellas i antikken. Lokrierne snakket en lokisk gresk dialekt, en form for dorisk nordvestlig gresk dialekt, noe som indikerer at de var kulturelt påvirket av eller slektninger av dorerne. De var bosatt i den antikke regionen Lokris i sentrale Hellas. Den forhistoriske bosetningen i Lokris var lelegere som ble erstattet eller assimilert av lokrierne da de greske stammene vandret inn sørlige Hellas. Imidlertid gjør historikeren Dionysios fra Halikarnassos intet forsøk på å skille disse folkene fra hverandre, og nevner isteden at lokrierne var det s ...

                                               

Martin Persson Nilsson

Martin Persson Nilsson var en svensk filolog, en mytograf som spesialiserte seg i gresk mytologi, og en religionhistoriker. I hans frodige forskning kombinerte han litterære bevis med arkeologiske bevis, knyttet sammen historisk og forhistorisk bevis for evolusjonen av den greske mytologiske syklus. Han begynte i 1900 som veileder og lærer ved Universitetet i Lund hvor han i 1905 ble utpekt som sekretær for Svenske arkeologiske kommisjon som arbeidet på Rhodos. I 1909 ble han gjort til professor i antikk gresk, klassisk arkeologi og antikk historie i Lund. Senere ble Nilson sekretær ved Ku ...

                                               

Olympia (Hellas)

Olympia er en liten by i Elis, vest på Peloponnes i Hellas, berømt for det arkeologiske stedet ved samme navn som ligger rett ved. Det var en betydelig fellesgresk religiøs helligdom i antikkens Hellas hvor de olympiske leker ble arrangert i klassisk tid. Stedet var hovedsakelig dedikert til Zevs og trakk til seg besøkende fra hele den greske verden som av en gruppe av slike fellesgreske sentre som bidro til å bygge identiteten til antikkens grekere som en nasjon. Til tross for navnet ligger det ikke i nærheten av fjellet Olympos hvor de tolv olympiske guder, de fremste gudene i antikkens ...

                                               

Hellas

Hellas eller Ἑλλάς), offisielt Den hellenske republikk, er en republikk i Sørøst-Europa på den sørlige enden av Balkan. Landet grenser til Albania, Nord-Makedonia og Bulgaria i nord, Tyrkia i nordøst, Egeerhavet i øst, det joniske hav i vest, og Middelhavet i sør. Hellas består foruten fastlandet av over 2000 øyer og har dermed verdens 12. lengste kystlinje. De fleste øyene er delt inn i øygrupper, men den største, Kreta, ligger ikke i en øygruppe. Hellas har vært medlem av Den europeiske union siden 1981, NATO siden 1952, OECD siden 1961 og ESA siden 2005. Ifølge Det internasjonale pengef ...

                                               

Peplos Kore

Peplos Kore en Kore-skulptur fra arkaisk tidsperiode ca. 530 f.Kr. Den er rundt 1.80 meter høy, hogd ut av marmor fra Paros. Skulpturen ble funnet på Akropolis i 1884 og er i dag på Akropolis Museum.

Gresk religion i antikken
                                     

Gresk religion i antikken

Gresk religion i antikken besto av en samling av trosforestillinger og ritualer som ble praktisert i form av både populær offentlig religion og kulter. Disse ulike gruppene varierte nok til at man kan snakke om greske religioner eller "kulter", skjønt de fleste delte likheter som en tro i polyteisme, troen på flere guder.

Grekerne anerkjente alle de tretten hovedguder og gudinner: Zevs, Hera, Poseidon, Apollon, Artemis, Afrodite, Ares, Dionysos, Hefaistos, Athene, Hermes, Demeter, og Hestia, skjønt ulike mindre guder også ble dyrket. Ulike byer dyrket forskjellige guddommer, noen ganger med tilnavn som spesifiserte deres lokale vesen, og disse ble sett på som byens spesielle beskytter, eksempelvis Athene for byen Athen.

Grekernes religiøse praksis strakte seg utover det greske fastlandet, til øyene i Egeerhavet og til kysten av Jonia i Lilleasia, til Magna Graecia Sicilia og sørlige Italia, og til spredte greske kolonier i den vestlige delen av Middelhavet som Massalia Marseille. Gresk religion påvirket etruskiske kulter og trosforestillinger og således dannet mye av den senere romerske religion.

                                     

1. Terminologi

Det er kanskje villedende å snakke om "gresk religion". Grekerne hadde ikke et begrep for "religion" i den forstand av en dimensjon av eksistens atskilt fra alle andre, og motivert i en tro på at gudene hadde en autoritet over menneskenes skjebne og krevde anerkjennelse som en betingelse for frelse. Grekerne isteden snakket om deres religiøse praksis som "ta theia" bokstavelig "det som har med gudene å gjøre", men denne løse anvendelsen innebar ikke eksistensen av noen form for autoritative sett av "tro". Faktisk hadde ikke grekerne et ord for "tro" i noen av de to begrepene slik vi har det. Ettersom eksistensen av gudene var gitt ville det ikke gi mening å spørre andre om de "trodde" på om guden eksisterte. På den annen side, individer kunne vise seg som mer eller mindre oppmerksomme på gudene, men et felles begrep for at muligheten var "nomizein", et ord beslektet til "nomos" "sedvane", "lov", å nomizein gudene var å anerkjenne deres rette sted i tingenes skjema og til å handle i henhold ved å gi gudene det som var deres.

                                     

2.1. Trosforestillinger Teologi

Antikkens greske teologi utviklet seg rundt flerguderi / polyteisme: tro på mange eller flere guder og gudinner. Det var et bestemt hierarki av guddommer med Zevs som kongen over gudene, og som hadde et nivå med kontroll over alle andre guddommer. Hver guddom hadde generelt herredømme over bestemte aspekter i tilværelsen eller naturen. Eksempelvis styrte Poseidon over havet og jordskjelv, og titanen Hyperion kontrollerte solen. Andre guddommer hersket over abstrakte konsepter, eksempelvis kontrollerte Eros menneskelig kjærlighet.

Selv om gudene var udødelige var de ikke allmektige. De var også underkastet skjebne. I mytologien var Odyssevs skjebne å komme tilbake til Ithaka etter trojakrigen, og gudene kunne bare forlenge hans sjøreise og gjøre det vanskeligere for ham, men ikke stoppe ham.

Gudene kunne handle som mennesker, og hadde menneskelige svakheter. De kunne samhandle med mennesker, stundom også få barn med dem. Ved noen tider kunne enkelte guder være i strid med andre guder, og de ville gjøre det de kunne for å overkomme den andre. Eksempelvis, i trojakrigen støttet Poseidon trojanerne, mens Zevs og Athene støttet grekerne.

Noen guder var spesielt knyttet til en bestemt by. Athene var knyttet til athenernes by, Apollon til Delfi og Delos, Zevs til Olympia og Afrodite til Korint. Andre guddommer var knyttet til nasjoner utenfor det greske fastlandet, og Poseidon ble assosiert med Etiopia og Troja, og Ares med Trakia.

Navnenes identitet var ingen garanti for en tilsvarende kult, grekerne selv var meget oppmerksomme på at jomfruen og jegerinnen Artemis ble dyrket i Sparta, og hun var en høyst annerledes guddom fra den Artemis som var en mangebrystet fruktbarhetsgudinne på Efesos. Når litterære verker som Iliaden forholder seg til konflikter blant gudene oppsto disse konfliktene ettersom deres tilhengere var i krig med hverandre på jorda og var en himmelsk refleksjon av det jordiske mønsteret til de lokale guddommer. Selv om dyrkelsen av de viktigste guddommene ble spredt fra en lokalitet til en annen, og selv om de fleste større byer hadde templer for flere hovedguddommer, var identifikasjonen for ulike guder til ulike steder sterkt og vedvarende helt til den greske religionen døde ut.

                                     

2.2. Trosforestillinger De tolv olympiske guder

De mektigste guder var kjent som de olympiske og av disse var det tolv stykker. Det ble trodd at disse bodde på toppen av fjellet Olympos. Hades ble innbefattet blant disse tolv ettersom han bodde i Underverden og guden Dionysos som levde i det mytologiske landet Nysa.

De tolv guddommene var:

  • Hefaistos, gud for metallarbeid, håndverkere, vulkaner og ild. Gudenes smed. Far til kong Erichthonios av Athen.
  • Demeter, gudinne av høsten, fruktbarhet, naturen og årssesongene. Mor til Persefone, fruktbarhetsgudinnen, Zagreus, Despoina, Arion, Plutos og Philomelus.
  • Zevs, gud av tordenvær og himmelen, og konge av alle andre guder. Ektefelle av Hera, og far til Athene, Apollon, Artemis, Hermes, Persefone, Dionysos og Herakles.
  • Poseidon, gud for havet og jordskjelv. Gemal til Amfitrite, sjøgudinne, far til helten Thesevs, og Triton, sjøens sendebud.
  • Hermes, gud for handel og tyver, og budbringer for andre guder. Far av Pan, Hermafroditos, Eros, Tyche, Abderos og Autolykos.
  • Hera, gudinne for kvinner, ekteskap og moderskap. Hustru til Zevs.
  • Ares, krigsguden, raseri, hatet og blodtørstens gud. Far til Kyknos og Eros, kjærlighetsguden.
  • Athene, gudinne for visdom, håndverk og strategisk kamp.
  • Artemis, jaktens gudinne, jomfruene og månen.
  • Afrodite, kjærlighetsgudinnen, gudinne for sex, kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Mor til Eros, kjærlighetsguden.
  • Apollon, gud for solen, lyset, helbredelse, kunsten, profetier, sannheten og bueskyting.
  • Hestia, gudinne for hjemmet og ildstedet.


                                     

2.3. Trosforestillinger Mindre guddommer

Mindre guddommer, som i visse tilfeller var i slekt med de olympiske, eksisterte også. En av de mest populære var Dionysos, også kalt Bacchus, en gud for vin og åndelig ekstase, og sønn av Zevs. En annen var Pan, en gud med horn og underkropp som en geit, som var guden for gjetere og folkemusikk, og Hekate, en gudinne for hekseri og vegkryss.

Det var også mulig for et dødelig menneske å bli en udødelig gud. Et eksempel var Herakles som var sønn av guden Zevs, men som hadde en dødelig mor. Ved å gjøre store, heltmodige dåder og ved sin delvis guddommelige arv ble Herakles til slutt selv udødelig.

                                     

2.4. Trosforestillinger Opphavlige guddommer

En gruppe guddommer var de første eller opphavlige guddommer. Disse ble betraktet som de første guder, slike som Khaos, vesenet av det opphavelige kaos, og Gaia, jordens gudinne. Mens noen av disse stundom ble dyrket var de på langt nær så populære som de olympiske gudene.

                                     

2.5. Trosforestillinger Etterlivet

  • Se hovedartikkel, Den greske underverden.

Grekerne trodde på en form for underverden hvor de dødes ånder reiste til etter at de var begravd. Om en begravelse ikke bli utført var det vanligvis antatt at personens ånd ville aldri komme til underverden og isteden spøke i verden som et spøkelse. Det var flere forskjellige syn på underverden, og forestillingene endret seg over tid.

En av de mest utstrakte områdene i underverden var kjent som Hades. Dette området ble behersket av en gud som også het Hades. En annen del av dødsriket ble kalt for Tartaros og var et sted hvor de fordømte ble antatt å dra til, et sted for pinsler og kvaler. Et tredje sted var Elysion som var et behagelig sted hvor de dydige og rettskafne døde og de som var innviet i mysteriekulter ble sagt å bo. Underverden som ble referert i mytologien og litteraturen var basert på denne.

En del grekere som filosofene Pythagoras og Platon kunne forfekte tanken om reinkarnasjon, men det var en fremmed tanke for de fleste grekere.



                                     

3. Mytologi

Gresk religion hadde en stor og omfattende mytologi. Den besto hovedsakelig av fortellinger om gudene og om hvordan de påvirket menneskene på jorden. Mytene involverte ofte heltene og deres handlinger, slik som Herakles og hans tolv dåder, Odyssevs og hans sjøreise hjem, Jason og hans søken etter det gylne skinn, og Thesevs og hans kamp mot Minotauros.

Mange forskjellige vesener eksisterte i gresk mytologi. De mest betydningsfulle blant disse var gudene og menneskene, skjønt titanene opptrådte også ofte i greske myter. De kom forut for de olympiske gudene og ble hatet av disse. Mindre vesener omfattet vesener som var halvt mann og halvt hest, kentaurene, de naturbaserte nymfene trenymfer var dryader, sjønymfer var nereider og de seksuelt besatte satyrene. Noen vesener i gresk mytologi var monstre slik som den enøyde kjempen Kyklop, sjøuhyret Skylla, malstrømmen Kharybdis, og Minotauros, et farlig monster som var halvt mann og halvt okse.

Mange av mytene involverte trojakrigen mellom Hellas og Troja. Det storslåtte episke diktet Iliaden av Homer omhandler omstendighetene rundt krigen. Mange andre fortellinger er basert på det som skjedde etter krigen, eksempelvis mordet på kong Agamemnon av Argos, og de omstendige hendelsene til Odyssevs på hans sjøreise tilbake til Ithaka.

Det fantes ikke en utgave av gresk kosmogoni læren om verdens tilblivelse og utvikling eller en bestemt opphavsmyte. Ulike religiøse grupper trodde at verden hadde oppstått på forskjellige måter. En gresk opphavsmyte ble gjenfortalt i Hesiods Theogonien. Den slår fast at først var det kun en første og opprinnelig guddom som ble kalt for Chaos, som igjen fødte ulike andre opprinnelige guddommer som Gaia, Tartaros og Eros, og disse fødte flere guder, titanene, og disse fødte de første olympiske gudene.

Mytologien har i stor grad blitt bevart og ble videreført i den senere romerske mytologien. Grekerne og romerne hadde litterære samfunn, og mye av mytologien ble skrevet ned i form av episk poesi som Iliaden, Odysseen og Argonautika, og skuespill som Evripides Bacchantene og Aristofanes Froskene. Den greske mytologien ble populær som litterær inspirasjon i det kristne Europa etter renessansen, hvor den ofte ble benyttet som grunnlag for kunstneriske verker av kunstnere som Sandro Botticelli, Michelangelo og Rubens.

                                     

3.1. Mytologi Festivaler

Forskjellige festivaler ble holdt i det antikke Hellas. Mange var spesifikke for kun en bestemt guddom eller bystat. Eksempelvis var festivalen Lycaea som ble feiret i Arkadia dedikert til hyrdeguden Pan.

                                     

3.2. Mytologi Dyd

En av de viktigste moralske sammenhengene for grekerne var frykten for å begå hybris, noe som omfattet flere aspekter, fra overdreven stolthet hovmod til voldtekt og skjending av lik. Hybris var en forbrytelse i bystaten Athen.

                                     

4.1. Praksis og religiøs utøvelse Seremonier

Greske seremonier og ritualer ble utført ved altere. Disse var vanligvis helliget en eller noen få guder, og hadde en statue av den bestemte guden. Votivgaver ble etterlatt ved alteret, slik som mat, drikke og egne kostbare eller symbolske objekter, ikke ulikt praksisen med å tenne lys i kristne kirker. Stundom ble det ofret et dyr ved alteret. Det meste ble spist der og da og resten seremonielt brent som en ofring til gudene. Libasjoner, ofte i form av vin, ble også ofret til gudene, ikke kun ved helligdommene, men også i hverdagslivet som ved et symposion drikkegilde.

En seremoni var pharmakos, et ritual som innebar å fordrive en symbolsk syndebukk som en slave eller et dyr fra en by eller en landsby i vanskelige tider. Håpet var at ved å kaste ut den rituelle syndebukken ville de vanskelige tidene forsvinne med denne.

                                     

4.2. Praksis og religiøs utøvelse Templer

Templer ble bygd for å ære gudene. Noen av de prektigste og mest berømte var Zevstempelet i Olympia og Parthenon, dedikert til gudinnen Athene på Akropolis i Athen.

Templene inneholdt et sentralt rom som var kjent som et naos og som inneholdt et stort alter og en statue av guddommen. Prester var sysselsatt for å hele tiden overvåke og tilrettelegge ofringene til guddommen.

Ved noen av disse templene ville det også være et orakel som kunne forutse framtiden. Den mest kjente var orakelet i Delfi som var lokalisert i Apollontempelet i Delfi.

                                     

4.3. Praksis og religiøs utøvelse Ankomstritualer

Et ritual for barns ankomst var amfidromia som ble feiret det femte eller syvende dagen etter at et barn var blitt født inn i familien. Det var en athensk familiefestival der barnet mottok sitt navn. Barnet ble blant båret rundt ildstedet og således presentert for husets guddom og til familien.

                                     

5. Mysteriereligioner

De som ikke ble tilfredsstilt av de offentlige gudekultene kunne vende seg til flere mysteriereligioner som fungerte som spesielle kulter hvor medlemmene måtte bli innviet og opptatt i for å bli opplært i kultens hemmeligheter.

Her kunne de finne religiøs trøst i hva som tradisjonell religion ikke kunne gi: en sjanse for en mystisk oppvåkning, en systematisk religiøs doktrine, et kart til etterlivet, en felles dyrkelse, og et tettere bånd av åndelig fellesskap.

Noen av disse mysteriene, som mysteriene til byene Eleusis og Samothraki var svært gamle og lokale. Andre var spredt fra sted til sted som de ekstatiske mysteriene til Dionysos. I løpet av den hellenistiske tiden og under Romerriket ble eksotiske mysteriereligioner som de til Osiris og Mithras-kulten spredt, ikke bare i Hellas, men over hele Middelhavet og i Romerriket.

                                     

6.1. Historie Opprinnelse

Gresk religion har antagelig sin opprinnelse i perioden med indoeuropeisk innvandring / invasjon på 2000-tallet f.Kr. i Hellas. Dette folket kom i kontakt eller konflikt med to eksisterende folk og kulturer i Hellas som hadde eksistert siden neolittisk tid: Egeere og minoere. Ut av møtet mellom de tre kulturene oppsto en sammenblandet gresk kultur, som er karakterisert som mykensk-minoisk kultur og blomstret i tidsrommet fra 1600 f.Kr. til 1400 f.Kr.

Hovedstrømning i gresk religion synes å ha utviklet seg fra tidlige mykensk religion i den mykenske sivilisasjonen i bronsealderens Hellas. Mykenerne, i henhold til arkeologiske oppdagelser, synes å oppfattet Poseidon som deres øverste gud. Det kan også ha videreutviklet og tatt til seg religioner fra tidligere trosforestillinger og utøvelser som i den minoiske religionen. I tillegg var det også en ytre, østlig påvirkning som preget utformingen på deler av den greske religion, både fra Levanten og fra Midtøsten. Også flere greske myter har sin parallell i østlige Middelhavet.



                                     

6.2. Historie Den klassiske antikken

Grekernes hedenske religion ble utfordret av kritikere i det greske samfunnet. Flere kjente filosofer kritiserte troen på gudene. De tidligste av disse var Xenofanes som tuktet menneskelige laster og lyter hos gudene foruten også gudenes menneskelige vesen og beskrivelser. Begrepet mytologi, fra gresk mytholgia, ble gitt av Platon rundt år 400 f.Kr., for å skille mellom oppdiktede fortellinger om guddommelige handlinger og faktiske beskrivelser av hendelser. Platon trodde ikke på polyteistiske guder, men insisterte på at det var en øverste Gud som han kalte "Den gode form", og som han mente var universets utstråling av det perfekte. Platons disippel, Aristotles, var også uenig i troen på flerguderi ettersom han ikke kunne finne nok empiriske bevis for det. Han var en pandeist og trodde på en guddom eller kraft som han karakteriserte som "Den store beveger" og som hadde satt skapelsen i gang, men som ikke var forbundet til eller interessert i universet.

De innbyrdes stridene som fulgte den klassiske perioden i Hellas fra rundt 500 f.Kr. førte til at gudenes autoritet ble utfordret, og det oppsto ulike behov mellom bysamfunnene og folket på landet, blant bønder og gjetere, som opprettholdt trosforestillinger som var mindre intellektuell og åpnet for mysteriereligioner som de eleusinske mysterier, Dionysos mysterier og orfisme, en form for tidlig gresk gnostisisme. En motreaksjon var at Apollon fikk økt innflytelse og overførte flere av dydene til eldre guder som rettferdighet, harmoni, gode gjerninger og måtehold, noe som er bevitnet i verkene til tragiske poeter som Aiskhylos, Sofokles og Evripides, som også stilte spørsmål ved de eldre, tradisjonelle gudene.

                                     

6.3. Historie Romerriket

Da Romerriket erobret Hellas i år 146 f.Kr. tok romerne til seg mye av gresk religion og gjorde den til sin egen sammen med mange andre aspekter av gresk kultur som litteratur, skulptur og arkitektoniske stiler, ikke minst ved at mange grekere fikk posisjoner som lærere i Roma og andre romerske byer. De greske gudene ble utlignet og gjort like med oldtidens romerske guddommer: Zevs med Jupiter, Hera med Juno, Poseidon med Neptun, Afrodite med Venus, Ares med Mars, Artemis med Diana, Atene med Minerva, Hermes med Merkur og videre. Noen av gudene som Apollon og Dionysos Bacchus hadde allerede blitt tilpasset ved at romerne ble påvirket via greske samfunn i Italia. Det var mange andre guddommer som eksisterte i romersk religion før påvirkningen av gresk religion som ikke var assosiert med en gresk guddom, blant annet Janus guden med to ansikter og Quirinus en tidlig krigsgud som senere gikk opp myten om Romulus.

                                     

7. Innføringen av kristendommen

På slutten av 300-tallet e.Kr. var det romerske keiserdømmet blitt overveiende kristent. Kristendommen tolererte få interne stridigheter og hadde en dyp overbevisning om egen fortreffelighet og som den ene, sanne tro. Kristne keisere stengte hedenske templer og orakler, og nedla hedenske leker i en rekke av økende strenge dekreter. Til slutt ble gresk religion i sin helhet forbudt ved lov av keiser Theodosius den store og forbudet ble gjennomført med makt av hans etterfølgere. Gresk religion ble stigmatisert som "hedensk" og "overtro", som religionen til bøndene pagani. En del forskning har antydet at gresk religion ble delvis bevart på landet og en del av dens former ble til slutt omsluttet og innkapslet i kristne ritualer da Europa gikk inn i middelalderen.

                                     

7.1. Innføringen av kristendommen Nyhedensk oppvåkning

Gresk religion har opplevd en rekke oppvåkninger eller fornyelser, i renessansens kunst og humanistiske fag foruten også i dagens hellenistiske rekonstruktivisme, eller "Hellenismos" som det stundom er blitt kalt. Begrepet ble først gang fremmet av den siste hedenske romerske keiseren Flavius Claudius Julianus, stigmatisert som "Julian den frafalne".

Mange nyhedenske religiøse grupper som Wicca benytter aspekter fra antikkens greske religioner i sin utøvelse. Hellenistisk rekonstruktivisme fokuserer og reflekterer en nyplatonsk eller platonsk spekulasjon slik den er representert hos Porphyrios, Libanios, Proklos og Julian, foruten også klassisk kultpraksis.

                                     

8. Litteratur

  • Bind 2: Zeus, God of the Dark Sky Thunder and Lightning, Biblo-Moser, June 1, 1964, ISBN 0-8196-0156-X.
  • Bind 1: Zeus, God of the Bright Sky, Biblo-Moser, June 1, 1964, ISBN 0-8196-0148-9 opptrykk.
  • Cook, Arthur Bernard: Zeus: A Study in Ancient Religion, 3 bind, 1914–1925. New York, Bibilo & Tannen: 1964. ASIN B0006BMDNA.
  • Bind 3: Zeus, God of the Dark Sky.
  • Burkert, Walter: Greek Religion. Boston: Harvard University Press, 1987. ISBN 0-674-36281-0.
  • Rohde, Erwin: Psyche: The Cult of Souls and Belief in Immortality among the Greeks, 1925.
  • Eliade, Mircea: Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy, 1951.
  • West, Martin Litchfield: The East Face of Helicon: west Asiatic elements in Greek poetry and myth, Oxford, England, New York: Clarendon Press, 1997.
  • Håland, Evy Johanne. Greske fester, Moderne og Antikke: En sammenlignende undersøkelse av ideologier og mentaliteter. Kristiansand: Høyskoleforlaget 2007.
  • Farnell, Lewis Richard: Cults of the Greek States. 5 bind. Oxford, Clarendon 1896-1909. Fortsatt et standardverk.
  • Parker, Robert: Athenian Religion: A History. Oxford: Clarendon Press, 1996. ISBN 0-19-815240-X.
  • Endsjø, Dag Øistein. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillan, 2009.
  • Dodds, Eric Robertson: The Greeks and the Irrational, 1951.
  • Håland, Evy Johanne. Konkurrerende ideologier i gresk religion før og nå. Bodø: Licentia Forlag, 2011.
  • Purvis, Andrea: Singular Dedications: Founders and Innovators of Private Cults in Classical Greece, 2003.
  • Mikalson, Jon D.: Athenian Popular Religion. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1983. ISBN 0-8078-4194-3.

Users also searched:

gresk religion i antikken,

...
Free and no ads
no need to download or install

Pino - logical board game which is based on tactics and strategy. In general this is a remix of chess, checkers and corners. The game develops imagination, concentration, teaches how to solve tasks, plan their own actions and of course to think logically. It does not matter how much pieces you have, the main thing is how they are placement!

online intellectual game →